Eidsvoll 1814 

Statsforfatning: Konstitusjon, grunnleggende regler for statens organisasjon og for forholdet mellom stat og individ.

Grunnloven er en viktig del av vår forfatning, men også rettsregler som er et resultat av praksis gjennom lengre tid (sedvanerett). Det parlamentariske system er et eksempel på konstitusjonell sedvanerett. Det står ikke noe om parlamentarisme i Grunnloven, men dette prinsippet er blitt til gjennom politisk praksis, og regnes som like bindende som om det hadde stått der (konstitusjonell sedvanerett).

Den norske statsforfatningen er nedfelt i Grunnloven av 1814. Den bygger på prinsippet om maktens tredeling, dvs. en lære om tre maktinstanser i samfunnet:

Den lovgivende makten (Stortinget)

Den utøvende makten (Kongen i statsråd, Regjeringen)

Den dømmende makten (Domstolene)

Forfatningsretten inneholder regler for virksomheten til de øverste statsmakter og er derfor av vesentlig betydning for hvordan landet skal styres.Dagens grunnlov bygger på flere prinsipper som ble slått fast i den opprinnelige grunnloven fra 1814:

Folkesuverenitet: Folkesuverenitetsprinsippet går ut på at et folk har rett til å styre seg selv gjennom sine folkevalgte representanter i en folkeforsamling.

Menneskerettigheter: Grunnloven av 1814 satte grenser for hva staten kunne gjøre mot borgerne, og den sikret viktige menneskerettigheter som rettssikkerhet og tale- og ytringsfrihet.

Demokratiske rettigheter: For å sikre landets borgere enkelte demokratiske rettigheter er noen svært viktige rettsregler blitt grunnlovfestet. Det står bl.a. at
- ingen kan dømmes uten lov, og ingen kan straffes uten dom
- det er trykke- og talefrihet i Norge
- det er religionsfrihet
- ingen blir fratatt eiendom uten full erstatning
- alle har rett til arbeid og medbestemmelse på arbeidsplassen
- staten har et særlig ansvar for den samiske folkegruppen

Maktfordeling: Maktfordelingsprinsippet skal sikre at statsmakten blir delt mellom flere statsorganer, noe som skal hindre maktmisbruk.


 
Grunnlovsendring:

Grunnlovens § 112 bestemmer at forslag til grunnlovsendringer må fremsettes i løpet av de tre første storting i en stortingsperiode, og må behandles i første, andre eller tredje storting i neste periode. Dermed vil det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får anledning til å uttale seg.

Det kreves to tredels flertall for å få vedtatt et grunnlovsforslag, og minst to tredeler av representantene må møte og avgi stemme i grunnlovsspørsmål.

Grunnlovsforslag behandles i samlet storting (plenum). Det storting som behandler forslaget, kan ikke gjøre noen endring i det. Det må enten vedtas som det er eller forkastes i sin helhet. Derfor blir ofte grunnlovsforslag fremsatt i forskjellige alternativer, for at det storting som behandler dem, likevel skal ha en viss valgfrihet.

Kopirett © 2020 Koordinatoren. Alle rettigheter reservert.
På nett siden 17. november 1998. Ansvarlig: Liv Wenger