stortingssalen medium teigenParlamentarisme dreier seg om forholdet mellom nasjonalforsamling og regjering og kan defineres som den form for demokrati der regjeringen (den utøvende makt) utgår fra og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.

Med innføringen av parlamentarismen i 1884 fikk statsminister og statsråder rett og plikt til å møte i Stortinget. De kan bare tale, ikke avgi stemme (votere) i Stortinget, Odelstinget og Lagtinget.

HISTORISK BAKGRUNN:

I monarkiene på 1800-tallet var Kongen den utøvende makt og kunne ta avgjørelser alene eller i samarbeid med et råd som var oppnevnt av ham selv. Parlamentarismen fjernet den personlige kongemakten og monarken fikk en mer upolitisk og symbolsk rolle. Kongens råd, regjeringen, fikk den sentrale rollen. Regjeringen skulle nå utgå fra nasjonalforsamlingen og måtte da på en eller annen måte ha støtte i et flertall. Parlamentarismens gjennombrudd i Norge kom i 1884 da regjeringen - etter en langvarig og bitter politisk strid - ble tvunget til å gå av.

Den politiske striden i annen halvpart av 1800-tallet var preget av bøndenes og den nye middelklassens kamp mot "embetsmannsstaten". Det var en levning fra dansketiden som innebar at staten var styrt av embetsmenn. Embedsstillinger gikk ofte i arv og embetsmenn var alene om statsrådsposter. Valgordningen med indirekte valg begunstiget embetsmenn. Hver valgkrets valgte valgmenn som igjen valgte representantene.

Regjeringen var delt i to avdelinger (Kristiania og Stockholm) og Stortinget møttes en kort periode hvert 3. år. Bedre skolegang og folkeopplysning vakte den politiske interessen hos bredere lag av befolkningen. Formannskapslovene av 1837 innførte lokalt selvstyre med valgte kommunestyrer, og embetsmennene mistet etter hvert kontrollen med lokalstyret. I Stortinget hadde embetsmennene lenge overtaket, men i slutten av 1860-årene fikk opposisjonen flertall på Stortinget, og den sto mer samlet enn før. I 1870- og 80-årene toppet konflikten seg i den dramatiske kampen om parlamentarismen. I det ytre sto striden om hvorvidt statsrådene burde få adgang til å delta i Stortingets forhandlinger (statsrådssaken), men i virkeligheten gjaldt den makten i samfunnet.

Det var Johan Sverdrup (1816-92) som ledet kampen for parlamentarismen. I 1869 innledet han samarbeid med bondeopposisjonens fører Søren Jaabæk. Vedtaket om årlige storting (mot før hvert tredje år) la grunnlaget for økt stortingsmakt (1869).

Johan Sverdrup

Parlamentarismen førte til at maktfordelingsprinsippet i sin opprinnelige form ble oppgitt, og at ikke kongen lenger stod fritt i valget av rådgivere.

Regjeringsmedlemmene var nå virkelig blitt politikere. Embetsmannsstaten hadde opphørt å eksistere. Forfatningsstriden førte også til dannelsen av organiserte politiske partier. Samtidig med at stortingsgruppene ble fastere organisert, ble det stiftet støtteforeninger utover landet. Den formelle stiftelsen av Venstre og Høyre skjedde i 1884. Den politiske interessen blant folk fikk også et markert oppsving. I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet, men partiet fikk ikke representanter inn på Stortinget før i 1903.

PARLAMENTARISME I PRAKSIS

Parlamentarismen gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget, og er avhengig av å ha Stortingets tillit. Gjennom en rekke konstitusjonelle former reguleres forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Brudd på formene får politiske konsekvenser, som f.eks. at en regjering eller en statsråd må gå av.

 

REGJERINGSMAKT

Stortingsflertallet avgjør hvem som skal ha regjeringsmakten. Det betyr ikke at en regjering alltid må ha flertallet bak seg, men den kan ikke fortsette å styre med flertallet imot seg. Dersom Stortinget vedtar at "Regjeringen har ikke Stortingets tillit", må regjeringen gå av. Det samme gjelder forslag der Stortinget beklager regjeringens handlemåte. Regjeringen må altså gå som følge av mistillit i Stortinget. Mistillit kan også rettes mot én eller enkelte statsråder.

Formelt gir parlamentarismen bare rett til å felle regjeringen, og ikke til å bestemme den nye regjeringens sammensetning eller hvilken politikk den må føre.

KONGENS ROLLE

Kongen velger ikke lenger "selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere", slik det står i § 12 i Grunnloven. Kongens rolle er å "utnevne" den regjeringen som Stortinget vil akseptere.

REGJERINGSDANNELSE

Det hele starter gjerne med underhåndsdrøftelser mellom de politiske partiene på Stortinget. Når resultatet er klart, får Kongen råd fra Stortingets president eller den avgående statsminister om hvem han bør la statsministeroppdraget gå til. Statsministerkandidaten legger deretter frem en liste om hvem som bør utpekes til de enkelte statsrådpostene. Forut ligger en grundig vurdering der ulike hensyn som distriktsrepresentasjon, kjønnsfordeling, politiske forhold m.v. spiller inn.

Hvis det ikke er grunnlag for en flertallsregjering, går oppdraget til det største partiet eller til de partiene som samler flest stemmer i Stortinget.

Når alt er klart mht. regjeringsdannelsen, må Kongen signere den kongelige resolusjonen som konstituerer regjeringen, og dermed er utnevnelsene gyldige.

MISTILLITSFORSLAG

Siden 1905 har det bare hendt to ganger at en regjering har blitt felt av et mistillitsvotum. I 1928 ble den første arbeiderpartiregjeringen, ledet av Christopher Hornsrud, bare sittende i 18 dager fordi det mistillitsforslaget som ble fremmet allerede i debatten etter tiltredelseserklæringen, ble vedtatt med 86 mot 63 stemmer. I 1963 måtte Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering gå av i forbindelse med den såkalte "Kings Bay- saken", etter at de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti hadde stemt for mistillit sammen med de "borgerlige" partiene. John Lyngs samarbeidsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre satt i 28 dager, men gikk av fordi den ikke fikk positiv tilslutning til regjeringserklæringen den la frem for Stortinget.

KABINETTSPØRSMÅL

En regjering kan stille kabinettsspørsmål og dermed true med å gå av hvis ikke Stortinget vedtar dens forslag i en konkret sak. I praksis vil en regjering også søke avskjed etter valgnederlag, dvs hvis stortingsflertallet endres ved valget, og det dermed skapes et parlamentarisk grunnlag for en ny regjering.

Når en regjering stiller kabinettsspørsmål, legger den press på Stortinget og setter sin stilling inn på å få en sak igjennom i Stortinget eller hindre at et forslag blir vedtatt. Tapt kabinettsspørsmål har vært den vanligste årsaken til regjeringsskifter i Norge.

Det siste tilfellet var da Kåre Willochs regjering gikk av i mai 1986 etter å ha stilt kabinettsspørsmål for å få igjennom et forslag om å forhøye bensinavgiften. Mer vellykket var det året før da Willoch stilte kabinettsspørsmål på innføringen av Lotto og fikk stortingsflertallets støtte.

I 1972 gikk Trygve Brattelis regjering av i forbindelse med folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF. Statsministeren hadde på forhånd sagt fra at regjeringen ville gå av hvis det ble et Nei-flertall ("Bratteli stilte kabinettsspørsmål til det norske folk"). I 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av fordi statsministeren hadde sagt at hvis ikke partiet fikk en oppslutning på minst 36,9 pst. av stemmene, ville den gå av. Partiet fikk ca. 35 pst. og gikk av.

NEGATIVT FLERTALL

Negativt flertall kan også føre til regjeringsskifte. Det foreligger negativt flertall hvis det er fremsatt to eller flere mistillitsforslag mot regjeringen hvor ingen av dem får flertall alene, men hvor forslagene får flertall til sammen. Dette skjedde i 1908 (Løvland) og i 1926 (Mowinckel), men det har vært diskusjon om hvorvidt en regjering ikke bare har rett, men også plikt til å gå av.

VALGNEDERLAG

Valgnederlag har ført til at mange regjeringer har gått av (bl.a. Lykke i 1927, Gerhardsen i 1965, Brundtland i 1981 og i 1989). Selv om det kanskje ikke foreligger en rettslig formell plikt for regjeringen til å gå av som følge av valgnederlag, vil den følge politisk praksis ved å gå av før den ev blir felt av et mistillitsforslag. Ofte har regjeringsspørsmålet vært fremme i den foregående valgkampen, og å ta konsekvensen av "folkeviljen" (som Stortingets nye politiske sammensetning er et resultat av), vil være det samme som å holde et løfte overfor velgerne. Det er vanlig at avskjedssøknaden ved valgnederlag leveres når det nye Stortinget trer sammen, men etter at trontale og statsbudsjett er overlevert.

STATSMINISTERENS ROLLE

Andre forhold kan også føre til regjeringers avgang. Det kan skje endringer innenfor regjeringen som skyldes meningsforskjeller mellom koalisjonspartnere (Borten i 1971, Syse i 1990) eller at en statsminister ønsker avløsning (Brundtland i 1996) eller at partiet ønsker lederskifte (Torp i 1955, Bratteli i 1976). Sykdom hos statsministeren har forårsaket regjeringsskifter (Michelsen i 1907, Gerhardsen i 1951, Nordli i 1981). Statsminsterens død fører også til at hele regjeringen går av (Halvorsen i 1923, Kolstad i 1932). Det er politisk skikk som gjør at hele regjeringen går av i forbindelse med en statsministers avgang, noe som henger sammen med at regjeringens identitet på mange måter er knyttet til statsministerens person og hensynet til at den nye statsministeren ikke skal være bundet av sin forgjengers valg av statsråder.

MINDRETALLSREGJERING

Regjeringen må alltid ta hensyn til hva slags politikk som kan aksepteres av Stortinget. Enhver regjering må regne med å få kritikk og kan heller ikke regne med å få alle saker uendret igjennom stortingsbehandlingen, men det behøver nødvendigvis ikke få politiske konsekvenser. Når en regjering ikke har noe flertall bak seg i Stortinget, såkalt "mindretallsparlamentarisme", må regjeringen manøvrere mer fra sak til sak, og dette gir Stortinget en noe sterkere maktstilling. Likevel øver i praksis selv mindretallsregjeringer innflytelse på Stortinget fordi det er regjeringen som forbereder de aller fleste sakene og fordi den leder forvaltningsapparatet.

Parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i Norge i 1884, men først i februar 2007 ble styresettet grunnlovsfestet. Da kom sentrale parlamentariske prinsipper inn i Grunnloven. Eksempler er:

Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.
Regjeringens plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum.

Før 2007 bygget parlamentarismen på sedvane. Konstitusjonell sedvanerett er regler som til stadighet har vært fulgt, slik at de etter hvert er blitt oppfattet som rettslig forpliktende.

NEGATIV PARLAMENTARISME

I Norge praktiserer vi såkalt negativ parlamentarisme: Regjeringen sitter til den blir felt av Stortinget. Regjeringen kan også selv velge å gå av etter å ha fått redusert støtte etter et stortingsvalg.

Kopirett © 2020 Koordinatoren. Alle rettigheter reservert.
På nett siden 17. november 1998. Ansvarlig: Liv Wenger