Den norske valgordningen er basert på prinsippene om direkte valg og forholdstallsvalg i flermannskretser.

Dette innebærer at velgerne stemmer direkte på representanter for valgsognet eller valgdistriktet ved å gi sin stemme til en valgliste. Representantene fordeles etter det innbyrdes forhold mellom de stemmetall som tilfaller de enkelte valglister. Både politiske partier og andre grupper kan stille liste ved valgene.

Landet er delt inn i 19 valgkretser som tilsvarer fylkene, samt Oslo kommune. Valgkretsene er igjen inndelt i valgsogn. Hver kommune utgjør et valgsogn.

Ved stortingsvalg skal det velges 157 distriktsrepresentanter til Stortinget. Fordelingen mellom fylkene framgår av Grunnloven. I tillegg velges 8 utjevningsmandater som fordeles på fylkene etter valget.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalg velges representanter til kommunestyre og fylkesting. Regelverket for hvor mange representanter som skal velges framgår av kommuneloven. Kommunestyret/fylkestinget fastsetter selv antall representanter innenfor lovbestemte intervaller basert på innbyggertallet i kommunen/fylket.

Valgperioden er fire år for alle valg og det er fast praksis at lokalvalgene (valg av kommunestyre og fylkesting) holdes midtveis i stortingsperioden. Kongen fastsetter valgdagen til en mandag i september. Kommunene kan selv bestemme at det i tillegg skal holdes valg også på søndagen før den valgdagen som er fastsatt av Kongen.

Valgordningen har vært endret flere ganger siden 1814:

1814 - 1905: INDIREKTE VALG
1905 - 1919: DIREKTE FLERTALLSVALG I ENMANNSKRETSER
1919 - FORHOLDSTALLSVALG

Gjennom valgordningen sikres en geografisk fordeling, men ikke en matematisk fordeling av mandatene mellom partiene. Det er folketallet i hvert fylke som er utgangspunktet for tildelingen av stortingsplasser - folkerike fylker velger flere representanter enn de folkefattige. Fylker med spredt bosetting har fått flere plasser enn innbyggertallet skulle tilsi ut fra et behov for forholdsvis flere representanter til å ivareta sine lokale og regionale interesser. Sentralt beliggende fylker med tett bosetting er blitt underrepresentert i forhold til folketallet.

Valgordningen fra 1814 hadde to bestemmelser som fikk betydning for utviklingen av valgsystemet:
Utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn mer sentrale områder. Senere er dette prinsippet alltid blitt fulgt.

BONDEPARAGRAFEN:
Byene skulle ha en tredel av mandatene og landdistriktene to tredeler. Landdistrikter og byer dannet egne valgdistrikter. Denne ordningen førte til at byene ble overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering til at byene ble underrepresentert.

I 1952 ble "bondeparagrafen" opphevet ved en grunnlovsendring. Det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet og fylkene ble gjort til valgkretser.

Kopirett © 2020 Koordinatoren. Alle rettigheter reservert.
På nett siden 17. november 1998. Ansvarlig: Liv Wenger